Av idrettene er det fotball og håndball som peker seg klart ut med den største andelen skader, fotball med 33% av alle skader og håndball med 12%. At disse idrettene topper statistikken er ikke fordi de nødvendigvis er mer risikofylte enn andre, men like mye fordi de er de mest populære idrettene i Norge.

 

Alle skader er ikke like alvorlige, men både fotball, håndball og alpin skisport/snowborad har en bekymringsfull andel alvorlige skader, særlig fremre korsbåndskader. Disse skadene er alvorlige fordi de fører til lange fravær fra arbeid og idrett og ikke minst fordi de fører til høy risiko for tidlig slitasjegikt (kneartrose). Foreløpig ser det ikke ut til at vi kan forhindre utvikling av slitasjegikt, selv med moderne operasjons- og rehabiliteringsmetoder. I Eliteserien i håndball for kvinner var det på 90-tallet til sammen ett helt lag som pådro seg en korsbåndskade - hver sesong! I dag er dette tallet vesentlig lavere, takket være forebyggende tiltak. 

 

Problemet er at vi har hatt for lite kunnskap om skademekanismer og om hvilke tiltak som kan forebygge slike skader, særlig har vi visst for lite om forebygging av alvorlige kneskader og om tiltak som kan tilpasses forholdene i norsk idrett. Vi har også et behov om kunnskap når det gjelder skadeutvikling og behov for forebyggende tiltak innen nye idretter med høy skaderisiko, som f. eks. snowboard.

 

Forskning på forebyggingsfeltet har til nå vært preget av enkeltprosjekter som i seg selv kan ha gitt verdifull dokumentasjon når det gjelder skadeforekomst, skadetyper og alvorlighetsgrad innen ulike idretter, men som ikke har vært egnet til å gi den nødvendige innsikt i skademekanismer og risikofaktorer som er nødvendig for å utvikle og teste ut forebyggende tiltak. Forskning på risikofaktorer, skademekanismer og forebyggende tiltak krever en mer langsiktig satsing enn hva som til nå har preget feltet.