Etter 4 år med datainnsamling på unge volleyballspillere på elitenivå har Håvard klart å vise at de som trener mest har størst risiko for å utvikle hopperkne.

 

Funnene er kanskje ikke en overraskelse, men det er likevel første gangen sammenhengen mellom treningsmengde og risikoen for denne type

belastningsskader kunne bli dokumentert.

 

Bildet viser Håvard (til høyre) sammen sin biveileder Agnar Tegnander når de undersøker knær med ultralyd som er en annen del av studien.

 

Bakgrunn for prosjektet: Tidligere undersøkelser på spillere med hopperkne har funnet at disse trener mer styrketrening og har flere treningsøkter i uken sammenlignet med friske asymptomatiske spillere. Registrering av treningsmengde som risikofaktor for utvikling av hopperkne er til prosjektgruppens kunnskap ikke gjort tidligere.

 

I alt 140 symptomfrie volleyballspillere ved et toppidrettsgymnas (Toppvolley Norge) på Sand, ble inkludert i studien (69 gutter og 71 jenter) og gjennomsnittlig fulgt opp for 1,8 år. Av disse utviklet 28 hopperkne (22 gutter og 6 jenter).

 

Registrering av treningsmengde ble gjort via ukentlig treningsdagbok på internett (Questback). Ved manglende data ble det i tillegg gjennomført intervju av spiller og trener. Hopperknediagnosen var basert på en standardisert klinisk undersøkelse.

 

Resultatene viste at utøvere, som utviklet hopperkne, trente 20,1 ± 6,9 (SD) timer pr uke, sammenlignet med de asymptomatiske utøvernes 16,9 ± 6,9 timer (p<0,001).

Forskjellen i treningsbelastning var primært knyttet til innendørs volleyball, der hopperknegruppen trente 15,0 ± 3,0 timer mot de asymptomatiske spillernes 11,9 ± 3,8 timer (p<0,001). Belastningen for andre treningsformer (sandvolleyball, styrketrening, spensttrening og annen trening) var lik.

 

Håvard og hans veiledere Roald Bahr og Agnar Tegnander konkluderte med at høy treningsbelastning i form av innendørs volleyballtrening vil derfor være en viktig risikofaktor for utvikling av hopperkne.

 

Les mer om prosjektet "Toppvolley Norge".