HISTORIE
3 generasjoner med kunstgressbaner

Vi tar et historisk tilbakeblikk på kunstgressutviklingen. Hva har skjedd gjennom de tre generasjoner med kunstgressbaner som vi så langt har vært vitne til?

Kunstgress som underlag i fotball har siden midten av nittitallet vært vanlig i aldersbestemte klasser og i lavere divisjoner i Norge gjennom hele sesongen. Med kunstgressets inntog har fotball utviklet seg til å bli en helårsidrett, og det bygges stadig nye kunstgressbaner utendørs og innendørs, til nytte for både bredde- og toppfotball.

Kunstgresset har i mange år blitt sett på som et godt alternativ til grusdekket, men det har ikke kunnet måle seg med naturgressets egenskaper. Med senere års utvikling har kvaliteten på kunstgressunderlaget imidlertid blitt så bra at flere eliteserieklubber vurderer installasjon av kunstgress på sine hjemmearenaer. Frem til sesongen 2004 benyttet elitelagene kunstgress kun til treningsbaner i vinterhalvåret, men i april 2005 ble den første eliteseriearenaen med kunstgressunderlag tatt i bruk i Ålesund.

Fordi kunstgressbanene er mindre avhengige av eksterne påvirkninger som for eksempel værforhold vil banene tåle høyere bruksbelastning enn en vanlig gressbane. Samtidig kan kunstgressunderlaget også medføre en reduksjon av drifts- og vedlikeholdskostnadene. Dette er årsaker til at mange mener at kunstgresset er kommet til Norge for å bli. Til tross for uenigheter og engasjerte debatter blant spillere og ledere innen fotballen, synes det å være en generell oppfatning at kunstgress kommer til å bli det vanligste underlaget å spille fotball på i fremtiden.

Siden kunstgress ble introdusert som underlag rundt 1970, har det vært under kontinuerlig utvikling. Den første generasjonen kunstgress ble opprinnelig utviklet for amerikansk fotball og landhockey, men ble i Norge hovedsakelig brukt som treningsbaner for fotball på vinterstid. De aller første kunstgressbanene av denne typen var baner uten sandfylling, og de idrettsfunksjonelle egenskapene til denne kunstgresstypen (stor friksjon, høy ballstuss og harde baner) medførte at spillet i stor grad avvek fra spill på naturgressbaner.

Fibrene i kunstgresset var korte og tynne, og de stod tett og som regel rett opp. Fra 1980 ble det utviklet kunstgressbaner med sandfylling, baner som opprinnelig ble brukt til tennis. Egenskapene var noe mer like naturgressbane enn de første banene uten sandfylling. Gresset var fylt med sand, og de tette gressfibrene stod rett opp.

Om vinteren var det problematisk å holde banene åpne, da kulde og frost medførte at sanden frøs og banene ble glatte og harde. Sandfylt kunstgress hadde lavere friksjon og mindre ballstuss enn kunstgressbanene uten sandfylling, men fibermengden var ofte så stor at knottene ikke kom skikkelig ned i sanden. Sanden og fibertettheten førte også til at banene kunne bli meget harde over tid.

Den andre generasjonen kunstgress ble lagt i Norge fra 1986, og dette var det første kunstgresset som var spesielt utviklet for fotball. Denne generasjonen kunstgress hadde lavere friksjon og lavere ballstuss, og hadde spillemessige egenskaper som var mer lik en naturgressbane enn første generasjons kunstgress. Kunstgresset kunne legges med enten homogen fiber eller splittfiber, alt etter hvilken fibertykkelse man ønsket.

Begge ble levert som både rett fiber og krøllfiber, og uttrykket ”krøllgress” stammer fra kunstgressbaner med sistnevnte fibertype. Felles for denne generasjonen kunstgress var at den bestod av færre, men lengre fibre. Samtidig var det høyere kvalitet på sanden og også et støtdempingssjikt av utstøpt gummigranulat under selve kunstgressdekket. Denne generasjonen kunstgress er fortsatt godkjent for bruk i breddefotball, og er fremdeles i bruk noen steder i Norge i dag.

Den tredje generasjonen kunstgress har blitt lagt på de fleste nye kunstgressbaner siden sesongen 2000, og er under stadig utvikling. Tredjegenerasjonskunstgress skiller seg fra tidligere typer kunstgress ved at gressfibrene er lengre (50 – 65 mm). Nytt for denne kunstgressgenerasjonen er også at den er fylt med gummigranulat, med et tynt lag spesialsand under.

Kunstgresset kan legges direkte på et avrettet underlag av grus, men ofte blir det også lagt et støtdempingssjikt av utstøpt gummigranulat under selve kunstgressdekket, for å sikre mykhet over tid. Kunstgresset leveres både med splittfiber, homogene fiber, eller som en blanding av begge typer. Gummigranulatet besto tidligere ofte av resirkulert gummi fra kasserte bildekk som er malt opp til småbiter, men lages nå oftere fra ny naturgummi eller syntetisk gummi.

Referanse: Aune og medarb. Kunstgressboka. Bygging, drift og vedlikehold av kunstgressbaner. Kultur- og kirkedepartementet / Norges Fotballforbund, V-0919, 2003