Blant idrettsskadene er kroniske smertetilstander i bekken-, lyske- og hofteregionen av de vanskeligste å ha med å gjøre, både når det gjelder diagnostikk og behandling.

Symptomene ved kroniske lyskeskader er ofte diffuse og ukarakteristiske, gjerne med plager fra flere områder samtidig. Disse skadene utgjør derfor en stor diagnostisk utfordring, og selv om et godt behandlingsresultat krever en riktig primær diagnose er det ikke sjelden at denne er vanskelig å stille.

De vanligste skadene er smertetilstander ved senefestene for stabiliserende muskulatur omkring bekkenet; adductor longus, rectus femoris, rectus abdominis og iliopsoas. De omtales gjerne som strekkskader, enten de skjer på grunn av en enkelt akutt strekk eller oppstår gradvis over tid. 

Tidligere ble de mer kroniske smertetilstandene gjerne omtalt som senebetennelser. Undersøkelser har imidlertid ikke kunne påvise betennelsesforandringer i senene; det ser derimot ut som disse likner på seneskadene man ser andre steder som f. eks. akillessenen og patellarsenen (hopperkne).

Man betegner gjerne disse som tendinoser eller tendinopatier, fordi undersøkelser viser at senene kjennetegnes av arrvev uten at man helt kjenner årsaken til dette.

Osteitis pubis brukes av enkelte for å beskrive tilstander hvor man kan påvise forandringer i bekkenskjelettet der hvor disse senene fester seg, uten at dette ser ut til å være et konstant funn eller ha betydning for behandlingen. Tretthetsbrudd i bekkenringen forekommer også fra tid til annen hos utøvere som trener mye.

En tilstand som har fått mye oppmerksomhet gjennom senere år, er den som populært kalles ”fotballbrokk” (ofte omtalt som Gilmores groin i fotballmiljøet) som oppfattes som en svekkelse i magemuskulaturen der denne fester seg ned mot bekkenet.

 

”Klassisk" lyskestrekk (akutt strekk eller belastningsskade i adduktorene)

Dette er den vanligste skaden i lyskeregionen. Adduktorgruppen, som består av flere muskler, har som oppgave å føre benet innover. Den muskelen som oftest skades er adductor longus. Skadene skjer først og fremst ved muskel-seneovergangen eller helt inn mot selve festet på bekkenbenet som vist på tegningen.

 

Skademekanismen ved akutte skader er oftest en kraftig utoverbevegelse i hoften samtidig som adduktorene er maksimalt aktivert, for eksempel ved en takling i fotball. Gjentatte overbelastning av muskelgruppen, som i skøyteløp, svømming eller fristil i langrenn, kan også føre til smertetilstander i samme område.

Ved akutte skader kjenner utøveren en plutselig og intens smerte i lysken, eller litt lenger ned på innsiden av låret. Ved forsøk på fortsatt aktivitet, kommer smertene tilbake. Hvis det er en større akutt skade vil det etter hvert bli hevelse lokalt over skaden og blodutredelser kan sees i huden i området etter to til tre dager.

Diagnosen stilles vanligvis på grunnlag av lokal ømhet, smerter, stivhet og nedsatt kraft ved testing. Ved belastningsskader kan smertene være mer utbredt, stråle nedover på innsiden av låret og oppover mot festet av magemusklene.

Det kan også være stivhet, spesielt om morgenen og ved starten av en treningsøkt. Billedundersøkelser i form av f. eks. røntgen eller MR kan være til hjelp dersom diagnosen er usikker, eller dersom man ikke oppnår forventet resultat etter en behandlingsperiode.

I akuttstadiet behandles skaden etter PRICE-prinsippet. Etter to til tre dager kan utøveren starte aktive øvelser av den skadde muskulaturen. Det er meget viktig at man ikke går for fort fram. Det vil si at utøveren må følges opp nøye av fysioterapeut, og hele tiden trene uten eller med bare minimale smerter.

Ved for rask rehabilitering, har denne skaden en uttalt tendens til å gå over i en kronisk smertetilstand. Målet er normal muskellengde og styrke før pasienten får gå tilbake til sin idrett.

Balansetrening og trening av stabiliserende muskulatur omkring bekkenet er også meget viktig. Dessuten må det gjennomføres en periode med kontrollert funksjonell trening i den aktuelle idretten, før full retur til trening og konkurranser.

Varmebukser kan ha god effekt ved langvarig stivhet og moderate smerter, og kan brukes spesielt ved oppstart av den funksjonelle treningen. Det er ikke dokumentert sikker effekt av ultralyd, laser, elektroterapi eller liknende.

Etter akutte strekkskader er det stor forskjell i rehabiliteringstiden avhengig av hvor stor skaden er og hvor den sitter i muskelen/senen, men i utgangspunktet må man regne med minst tre til seks uker. Hvis der er en større blodansamling som blir liggende inne i muskelbuken, kan det ta vesentlig lengre tid, opptil 12 uker.

Behandling av belastningsskader i senen (adduktortendinose) kan ta lang tid, ofte fire til seks måneder. Hvis man ikke oppnår et godt resultat med opptrening alene, kan det være aktuelt med operativ behandling.

Rectus femoris-strekk (strekkskader/smerter ved det øvre festet for den rette lårmuskelen)

Rectus femoris-muskelen, den rette lårmuskelen, har som oppgaver å bøye i hoften og strekke i kneleddet, og er en av musklene som oftest er utsatt for strekkskader. Akutte strekkskader oppstår vanligvis ved at utøveren fra en posisjon med strak hofte og bøyd kneledd skal bøyer hoften og strekke ut kneet med stor kraft, som for eksempel ved et strakt vristskudd i fotball. Spesielt dersom denne bevegelsen møter uventet motstand (blokkering av skuddet), kan det oppstå skade.

Denne lidelsen kan også oppstå som en belastningsskade ved for eksempel intens skuddtrening i fotball eller hos sprintere som gjennomfører lange økter med starttrening. Dessuten ser man tilsvarende langvarige smerteplager hos utøvere som går for raskt tilbake til idrettsaktivitet etter en strekkskade i muskel-seneovergangen.

Ved en akutt strekkskade opplever utøveren en akutt intens smerte opp mot lysken. Utøveren vil angi smerter sentralt i lysken ved belastning, og spesielt ved forsøk på raske spurter. Ved undersøkelse er det gjerne smerter når man tester styrken ved å bøye hoften eller strekke kneet mot motstand.

Når man trykker på det aktuelle området vil det også være ømt. Hovedelementet i behandlingen er styrke- og bevegelighetstrening med gradvis økende belastning. Ved akutte strekkskader kan utøveren vanligvis gå tilbake til full idrettsaktivitet etter 4 til 6 uker. Ved for tidlig oppstart av aktivitet kan skaden utvikles til en kronisk tendinose.

Operativ behandling er likevel sjelden aktuelt; prognosen er god ved opptrening alene. Denne lidelsen er betydelig lettere å behandle enn en adduktortendinose.

Iliopsoas-strekk (”atypisk lyskestrekk”, strekkskader/smerter ved det nedre festet for den store hoftebøyeren)

Iliopsoas-muskelen består egentlig av tre muskler som har sine utspring fra de nederste ryggvirvlene og innsiden av bekkenbeina som vist på tegningen. Senene fra disse musklene samler seg til ett feste på innsiden av lårbeinet. Iliopsoas-muskelen er hoftens sterkeste bøyemuskel.

Akutte strekkskader oppstår typisk når hoften bøyes mot kraftig motstand, som for eksempel trening på skudd eller langpasninger i fotball, intensiv situps-trening med strake hofter, e.l.

Akutte strekkskader i muskel-seneovergangen fører til smerter som sitter sentralt i lysken. Belastningssmerter kan også stråle opp mot nedre del av magemusklene. Pasienten vil ofte angi smerter når han forsøker å bøye hoften mot motstand, eller løfte benet sittende på en stol med strakt kne. Det aktuelle området vil også være ømt når man trykker på det. Legen vil kunne teste iliopsoas ved å gjøre spesifikke tester på styrke (Ludloffs test) og bevegelighet (Thomas’ test). Behandlingen er – som for de andre strekkskadene i lysken opptrening gjennom øvelser under veiledning av fysioterapeut.

Også for iliopsoas gjelder det at strekkskader må tas på alvor og rehabiliteres skikkelig før man prøver seg på konkurranseidrett. Går man for tidlig tilbake er det stor fare for å utvikle en mer kronisk tendinosetilstand. Prognosen er ellers god ved riktig rehabilitering.

Fotballbrokk (”skjult lyskebrokk”, ”Gilmore’s groin”)

Denne lidelsen antas å skyldes en belastningsskade av nedre del av magemuskulaturen, spesielt de nedre fibrene av de indre magemusklene der hvor disse fester ned mot bekkenringen. Dette medfører en svekkelse eller rift i bakre vegg av lyskekanalen, der hvor sædleder og blodårer går ned i pungen.

Lidelsen forekommer primært hos mannlige utøvere, hyppigst hos fotballspillere og hockeyspillere, men sees også i andre idretter, som for eksempel langdistanseløping, amerikansk fotball og rugby.

Pasientene beskriver gjerne gradvis tiltagende smerter i lyskeregionen med tannpinelignende, verkende preg ved belastning, og plagene henger ofte i en tid etter avsluttet aktivitet. Raske spurter, kraftige tilslag på ball, eller hoste og nysing gjør smertene mye verre. Smertene oppstår etter hvert tidligere og tidligere ved aktivitet, til slutt slik at det ikke er mulig å trene. En grundig legeundersøkelse er avgjørende for å stille diagnosen, da det kan være vanskelig å slå fast hvilke strukturer som er skadet. Man finner gjerne ømhet når en trykker på muskelfestene mot bekkenringen, over ytre lyskeåpning og midtre del av lyskekanalen.

Opptrening burde kunne fungere også for denne skadetypen, men det er foreløpig lite vitenskapelig dokumentasjon for dette. Mange anbefaler operativ behandling hvor man forsterker bakre vegg av lyskekanalen, og enkelte rapporterer meget gode resultater hvor mer enn 90 % kommer tilbake til idrettsaktivitet etter operasjon og opptrening over en periode på om lag tre måneder.